Fagre Træna en sen kveldstime i juli. FOTO: HEGE BJØRNSDATTER BRAATEN

Det hele begynte med en togtur fra Oslo til Bodø. Etter en rundt 17 timer lang tur, som mer virket som en reklame for Freia melkesjokolade enn en togtur ankom jeg Bodø. Deretter bar det ut i havet før vi entret bittelille Træna, 33 nautiske mil rett til havs. Og jeg innrømmer gjerne at da jeg med lett skjelvende ben stablet meg i land på ei lita øy midt i havet med en sekk fullastet av telt, sovepose, gummistøvler og ull, begynte frykten å melde seg.

For jeg liker liksom by, jeg da. Støv, asfalt, høye hæler, shopping, kaffe og ferdiglaget mat på ethvert gatehjørne. Dette er ting jeg setter særs høyt. Så hvorfor skulle jeg da på død og liv reise tilden ytterste nøgne ø for å telte? Vel, jeg følte vel at det var en slags forpliktelse å lære litt mer om dette urnorske villmarkslivet.

At det skulle arrangeres en musikkfestival på stedet gjorde det hele litt mer menneskelig. Etter å ha brukt oppsiktsvekkende kort tid på å sette opp et altfor lite telt i ulent terreng var det da også noe herlig gjenkjennende i å stå foran scenen og synge «Det kommer ordna sig» sammen med første headliner, Timbuktu. Det var som om han sang til meg. Umiskjennelig godt var da også pils i plastglass, politisk korrekt mat (økologisk og fra havet selvsagt) og klamme tær i gummistøvler. Festival kan jeg.

Og da sola skinte gjennom hele konserten (den begynte klokka 01) kjente jeg igjen euforien boble fram. Takket være midnattsola er det jo faktisk aldri mørkt. Riktignok skifter været sikkert 20 ganger om dagen, men du får bestandig et glimt av sola, for den er der 24 timer i døgnet!

Men varm er den slettes ikke hele tiden. Spesielt ikke etter å ha gjemt seg bak et tykt skylag like etter leggetid. Når skylaget også innebærer regn synker humøret til byjenta betrakelig. Det var iskaldt, selv med ull både under og over, sovepose, pledd stjålet fra NSB (unnskyld), lue og to skjerf. Ytterligere synker humøret til byjenta da hun våknet med teltduken klistret til vått hår, våt sovepose og våt bagasje. Overopphetet riktignok. For DA var sola tilbake. Klokken ti på formiddagen, da jeg våknet, var det glohett i det gjennomvåte teltet, nærmest som en trykkoker. Det siste kan selvsagt ha med å gjøre at byjenta nå var nær bristepunktet. Nevnte jeg forresten at det ikke fantes strøm til mobilen, så jeg var fullstendig avskåret fra kontakt med omverdenen?

Det var ikke fritt for at selv den mest garva nordlending ville bedt meg vaske munnen med såpe da jeg etter å ha kranglet med myggnetting, telduk og gummistøvler kom meg ut av teltet og ropte av full hals «jeg vil hjem».

Men med en slags nordnorsk magi endret det hele seg i løpet av dagen.

For da Trænas eneste butikk overrasket med velfylte hyller, da noen lokale helter ga meg fersk kaffe på brygga, da festivalen sørget for daglig tømming av Hibas (festivaltoaletter) , som hindret uønsket lukt, og ikke minst da jeg kom på at jeg befant meg på ei øy med evilange solskinnsdager og -netter truet , ja da må man faktisk bare le av teltfortvilelsen da jeg våknet.Solnedgang/-oppgang på Træna. Du kommer nesten ikke nærmere himmelen. FOTO: HEGE BJØRNSDATTER BRAATEN

At morgenstellet stort sett besto av våtservietter og tannpuss i friluft blir plutselig helt greit når man kan se midnattsol over Helgelands skjærgård mens man hører Manu Chaos entusiastiske stemme i en to timers lang konsert. Ja da må man jo faktisk føle et lite stikk av pur lykke. Og da man innser at det faktisk ikke kommer til å regne denne neste natten, ja da er euforien atter tilbake.

Etter fire døgn så jeg ut som noe som grodde i myra nedenfor teltet mitt. Iført lag-på-lag med ull, gummistøvler og med hår som et troll, fylt av mose, gress og kvist møtte jeg opp på Bodø lufthavn for å fly hjem, mens jeg nynnet «Alla vil til himmelen, men få vil jo dø». Timbuktu burde forresten endre teksten på den låta. For man trenger ikke dø for å komme til himmelen, man kan ta med seg telt og dra til Træna på festival.

Våknet lørdag morgen med en ekkel følelse i magen. Som en blanding av å skulle til tannlegen, og å stå i kø til en skikkelig skummel berg- og dalbane. Tankene spant ustanselig. Hadde jeg gjort nok? Var jeg i det hele tatt forberedt? Hva om jeg brøt løpet midt i?

Fant ut at jeg mått roe nervene og møtte min venninne Hanna Sofie for en morgenkaffe, og det hjalp masse å ha en medløper å dele min gruglede med.

Kvart over to møtte vi Kine og Elisabeth ved Bogstadveien og gikk bakeveiene nedover i samlet tropp ( tross alt Markedsdag, og vi vil jo ikke oss selv vondt heller) Alle hadde stolt festet startnummeret på klærne ( 6351) og det var en god følelse å endelig være på vei Universitetsplassen.

Vi var alle i femte og siste pulje, og det så ut som reneste 17.mai der vi stod blant 8000 deltakere i Karl Johan. Kine og jeg skulle holde følge og Elisabeth og Hanna gjorde det samme.

Løpet startet og vi tok det ekstremt rolig  første bakke opp til slottet. Begge følte seg i fin form og var lette i bena. Solen stekte så det ble fort etablert at skyggen er best å løpe i om det lar seg gjøre.

Allerde i Frognerparken hadde vi vår førset heiagjeng bestående av Kines mamma og pappa. De ropte og heiet oss frem og vi følte oss begge motiverte til veien videre.

En av de fryktede bakkene var opp Bygdøy Allé, men det gikk bedre enn vi kunne drømme om. Der stod nemlig venner og familie og det var med deres hjelp vi nærmest fløy ( nesten jaffal) opp det siste stykket til Frogner kirke.

Da vi hadde løpt forbi Rådhusplassen så vi for første gang en kollapset deltaker på fortauet med ambulanse på stedet. Det skulle vise seg å ikke være den eneste, og på en merkelig måte ga det meg motivasjon, for jeg var bare så lykkelig over at det ikke var meg.

Den siste kilometeren var ingenting annet en grusom. Nå var jeg lei, og det verket i både legger og hofte. Siste bakken opp fra Youngstorget var drepen, og da vi endelig kom nedover Karl Johan på vei inn til mål var jeg på autopilot. Krysset endelig målstreken sammen med Kine og der så jeg mamma og pappa på ene siden, og verden beste venninner på den andre. Dette kombinert med total utmattelse førte til en total overload og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Gråt og gråt noe som igjen sørget for at både mamma og flere venninner stod og tuta.  Skulle tro jeg hadde vunnet OL-medalje, og det føltes kanskje litt slik. Vi gjorde det, gjennomførte løpet innen tiden vi ønsket ( 1.13.06) og nådde målet om å løpe hele veien. Beste følelsen jeg har hatt på så utrolig lenge!

Jeg er stolt av meg selv og av alle de andre jentene ( og gutt) som fullførte med glans!!!!

Det er vel unødvendig å si at ølen etterpå smakte sånn passe ok, og det ble festing til de tidlige morgentimene. Vel fortjent spør du meg!!!

Vanlig å bite på” gullet” sitt er det ikke?

I går var den aller siste økten før den fryktede ildprøven lørdag kl 15.09 ( startnummer 5163).  Jeg og min gode venninne Hanna Sofie Faye-Schjøll Engesæth ( som også skal løpe på lørdag) tok bilen og dro med Theodor ( min hund) til Sognsvann for en tre runders økt.

Da vi kom dit viste deg seg at det var et arrangement som foregikk og det var umulig å få løpt slikt vi ville. Hanna foreslo at vi kunne løpe retning Ullevålseter, og sa raskt at vi kunne stoppe og snu når vi ville da hun så frykten i ansiktet mitt ( det er tross alt 5 km med bare oppover)

Vi startet og det begynte ganske så bra. Hanna forsøkte seg etter en stund med å medele at vi nå hadde løpt i tolv minutter, og trodde vel stakkars at dette skulle være gode nyheter. Ble ikke tatt godt imot fra meg, som ble særdeles sliten og mildt sagt muggen der jeg løp oppover bakkene. Heldigvis har Hanna vært med om mitt treningshumør tidligere. Husker godt en intervalløkt på SATS hvor jeg altså ble så forbanna fordi jeg var helt skadeskutt, og hatet alt og alle…..

Litt av det samme skjedde denne dagen også, hadde en hissig og vond periode opp de lengste bakkene, og var helt sikker på at jeg kom til å stoppe. Heldigvis gjorde jeg ikke det, og what do you know, plutselig var det bare en kilometer igjen til Ullevålseter!

Det var en stolt og herlig opplevelse da jeg så den lille hvite ponnien som lurker rundt husveggene, og visste at jeg hadde tilbakelagt fem ekstremt tunge kilometer. Vi satte oss ned på en av benken og nøt ettermiddagssolen i fem minutter før vi startet den mye hyggeligere turen tilbake.

Stoppet ved store Åklungen for å la Theodor bade av seg flere kilo sand og støv,   før vi tok for oss den siste biten hjem.

Lørdag er altså dagen, og nå kan jeg si med hånden på hjertet at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg:) Og det hadde jeg ikke trodd…..

Dette bilde tok vi fra bilen, ble så gira da vi så det:)

Jeg var veldig heldig og fikk ferie fra fredag 15. april, og den påfølgende tirsdagen bestemte Kine og jeg oss for at vi skulle ut og løpe terreng i det fine været. Vi hadde ikke satt noe konkret mål for verken distanse eller tid, men bestemte oss for å ta det som det kom.

Startet joggingen fra Frognerparken, gjennom skogen ned til Skøyen, over Sjølyst og innover til Bygdøy. Er veldig fine stier med godt underlag, og etter de første fem minuttene gikk bena automatisk ( det er alltid mest slitsomt i starten).

Vi fant til slutt kyststien som går bortover retning Huk, og det var deilig å løpe med vind i luggen og lukten av saltvann. Etter en stund påpekte Kine at vi faktisk hadde løpt i 50 minutter, og vi var begge svært så overrasket over hvor fint det egentlig gikk med oss. Vi satte da mål om en times løping, som til slutt ble utvidet til å fullføre runden vår. Endte løpet tilbake på sjølyst, og det var en helt sinnsykt god følelse. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har løpt 70 minutter sammenhengende, og er forbauset over at min  kropp tillater dette…..

Det var etter denne turen at selvtilliten steg til værs og de nervøse og småkvalme følelsene rundt løpet forsvant som dugg for solen:)

Første jeg gjorde da jeg kom hjem var å ringe min treningsglade far og skryte av mine ferdigheter. Avtalte da at vi skulle løpe sammen neste gang, og første påskedag stod vi klare i morgensolen på Sognsvann kl 10.00. Målet denne dagen var 3 runder sammenhengene i og med at det tilsvarer cirka en mil.

Første runden gikk fint, men halveis i andre var jeg fryktelig sliten. Angret bittert på et par dager tidligere hvor festlighetene hadde tatt noe overhånd, alkohol gir deg ikke akkurat et treningsboost . Heldigvis har jeg gjennom denne prosessen blitt bedre til å bite smerten i meg og fortsette i den vissheten om at det vil bli bedre.

Tredje runden var i mitt hode en seiersrunde og det var deilig å kunne vise pappa at jeg også kan ( har nemlig en bror på 17 som går på NTG). Og jeg så at han var stolt der vi løp sikksakk mellom alle froskene ( helt sant) som hoppet og kvekket på grusveien rundt vannet.

Nå nærmer 7. mai seg med stormskritt, men for første gang kan jeg si at jeg føler meg mer eller mindre klar for utfordringen

Siden Kine var i London trente jeg litt for meg selv på lørdagen før vi skulle på lunsj ute i solen. Skal jammen innrømme at jeg er mye snillere med meg selv når Kine ikke er sammen med meg, men heldigvis fant jeg en annen grunn til å gi litt mer jernet sånn etterhvert. Endte nemlig opp med å ha en gutt ved siden av meg som virkelig klarte å presse seg selv, og i min optimistiske hjerne tenkte jeg at det kunne vært en strålende idé å holde følge meg han. NEI!  Etter cirka ti minutter med dette strevsomme arbeidet ga jeg opp, og hadde en svak følelse av at jeg ville kaste opp i nærmeste søppelbøtte ( gjorde ikke det altså). Han bare kikket rart på meg der jeg stod med knekk i knærne, og fortsatte å løpe på nivå 13 uten en antydning av rødhet i ansiktet…

Mandag var jeg på Bislett stadion igjen for å lage et lite redaksjonelt oppslag for Lokalavisen. Med oss hadde vi også fått BUL-leder og løpeguru   Hassan Bouka. Han stilte villig opp med gode råd og tips. Vi snakket om mat og treningsglede, og han mente det var vikitig å være realistisk og ha respekt for avstanden, for 1 mil er lenger enn man tror ( tviler ikke!) Alle tipsene kan du se på dittOslo.no.

Tirsdag var jeg endelig gjenforent med min kjære løpekompanjong Kine, og planene var å løpe ute i parken. Dessverre ble den knust sønder og sammen av et helt vanvittig drittvær med 3 grader i luften, regn og vind ( kall oss gjerne pingler, men det ble bare for drøyt). Da er det godt å ha SATS i nærheten, og vi bestemte oss for å kjøre intervaller på tredemølla. Opplegget da er 1 minutt på, og 30 sekunder av i  høy hastighet. Repetisjonen går over ti ganger, og man øker hastigheten på slutten. Vi startet på hendholdsvis 11,5 km/t og 12 km/t , og avsluttet med 12,5 og 13 de siste rundene. M;an bestemmer så klart helt selv både hastighet og antall repetisjoner. Dette er effektivt og ekstremt slitsomt, men utrolig godt for kroppen og ikke minst samvittigheten

Etterpå gikk vi ned til et eget styrkerom hvor de har ulike balansegjenstander, baller og slyngestrikker. Hadde tre sett med planken og push-up, før vi tok en egen plankeversjon på slyngestrikkene

Poenget med øvelsen er å trekke knærne inn mot magen mens man holder balansen og er rett i ryggen. Den dagen jeg klarer den øvelsen uten bli akutt sprengrød i ansiktet og skjelve i absolutt hele kroppen, da kan jeg si at jeg er i god form.

Tankene  rundt løpet begynner også nå og snike seg inn i drømmene mine, et tydelig tegn på at jeg er litt nervøs for løpet. Plutselig har jeg ikke ben, og det oppdager jeg først på startstreken.  Eller at vi skal løpe i ørkenen. Og av og til er det satt ned forbud mot å drikke vann under løpet.

Urasjonelt og helt usannsynlig så klart, men jeg vil jo så gjerne klare dette. Med mindre enn fire uker igjen har ennå ikke løpt mer enn ca halveis. Neste uke har vi planer om å løpe hele runden, slik at vi kan få kjenne på kroppen hvor langt det er, og ikke minst få det mentale overtaket vi så sårt trenger. Med over 6000 påmeldte vil jeg bare ikke være sist, la oss i det minste være nr.5998 og 5999…

Denne uken har det derimot gått så mye bedre. Kine skal til o store utland ( London) på torsdag, så vi satte like så greit det ambisiøse målet om å løpe mandag, tirsdag og onsdag. Det viste seg hardt for undertegnede å øke en runde per dag, og etter 8 runder (545m pr.runde) i går var jeg kaputt. Kine var BTW en hard dame og fullførte de planlaget ni rundene. Jeg bøyer meg….

(Å jogge på Bislett er en fryd)

Dessverre hadde jeg nok lagt opp matinntaket ekstremt dårlig i går. Var svært sulten da vi startet og  sjelven som fy da vi var ferdige. Hva er det beste å spise før og etter trening? Dette skal researches grundig, og tips tas imot med glede.

Heldigvis er det mulig vi skal få litt eksperthjelp på denne fronten, for det er planlagt å lage et lite redaksjonelt opplegg med tips og råd fra noen som kan mer om løping enn to amatører fra Majorstuen, så stay tuned

I dag håper jeg at det blir litt koseløping i parken. Nå som været blir stadig bedre er viktig for oss å løpe ute, og vi er fremdels ikke halveis med mindre enn fem uker til løpet.

Bislett er ypperlig, men vi trenger terreng. Dessuten ble Kine frastjålet iphonen sin i går under trening, så nå stoler vi ikke lenger på noen av slampene som løper der. Heldigvis er hun en dame av klasse og tok det med fatning ( og en del stygge banneord jeg ikke kan gjengi her)

Men formen blir bedre og treningsgleden lever i beste velgående. Dette skal vi klare, uansett hvor hardt det blir

En som tøyer ut på den korrekte måten, og en som ligger rett ut (øverste bilde) og angrer på hele prosjektet ( bare nesten da)

Tirsdag 22. mars var den første treningsdagen. Min venninne og løpekompanjong Kine Løken Thoreid hadde foreslått å løpe sammen på Bislett Stadion. Jeg var klar, med nye joggesko og et semidårlig hårbånd for å holde luggen unna øynene. ( Mamma hadde elsket å se meg slik, ” du er jo såååå fin med alt håret dratt stramt bakover”).

Denne dagen var en test. Hvor dårlig stelt er det egentlig med denne kroppasjen?.  Jeg skal ikke lyve, jeg liker godt å ligge i sofakroken med pledd og te. Jeg er til tider en tv-slave, men jeg vil ikke være det. Jeg følte det var starten på et nytt liv der jeg stod på sidelinjen i den innendørs løpebanen på Bislett. Det ene supermennesket etter det andre løp forbi meg. Med en lettehet i kroppen jeg sjelden har sett. Så det er slik det kan se ut.

Jeg har allerde hatt en drøm om løpet. At vi stod på startstreken klare til å løpe. Men det var ikke 10 km. Det viste seg å være 4,2 mil, et ekte maraton. Og vi måtte løpe…. Jeg kaller det et mareritt!

Nå sporer jeg av her, det skjer fra tid til annen. Tilbake til Bislet.

Kine foreslo at vi starter med et visst antall runder, og øker med en for hver gang vi løper. Hva skulle vi starte med i dag? Hver runde er 545 meter, og i mitt stille sinn var jeg redd for å ikke klare to en gang. Vi bestemte oss for seks, og jeg følte med helt gal som var enig i det antallet ( på vidergående fullførte jeg så vidt 800 meter, og da tror jeg til og med vi tok en røykepause!)

Vi starter å løpe og det er ikke så verst. Jogger i et meget bedagelig tempo og jeg liker det! Etter runde 4 har jeg en en liten knekk. ” Kine, jeg tror jeg må gå litt nå”. Hun sier at det er helt ok, men at hun kommer til å løpe videre. Det vil jeg ikke ha noe av, jeg kan jo ikke være dårligere. Det mentale kommer til å ha mye å si. For jeg løp videre, og det funket. Bena lystrer til hodet.

Vi klarte seks runder. Blodsmak i munnen, men stolt som en hane. Målet er i overkant av atten runder på cirka fem uker….

Jeg er en redd optimist, det finnes ikke noe alternativ.

I dag er den store vaffeldagen, og for en kort stund har vi i lokalpressen blitt vaffelpressen i stedet. Noen vil kanskje stusse over prioriteringene når  vi setter store deler av nettredaksjonen i gang med å skrive om vafler  mens Oslos nyhetsbilde skriker etter oppmerksomhet. Men vafler er ingen spøk. Bare tenk over saken. Du spiser neppe hvilken vaffel som helst. Eller, de er jo gjerne så gode at man kan gjøre det. Men de fleste har i alle fall klare preferanser. Noen vil ha brunost, noen vil ha syltetøy, og noen vil ha begge deler. Noen nekter å spise brunostvaffel uten smør under, mens andre krever en dæsj rømme oppå syltetøyet for at det skal fungere. Og i Moss sverger de til vaffel med pølse.

Del på Facebook

Min favoritt er den svenskenes favoritt, med syltetøy og krem, selv om en kollega mente det var skikkelig 80-talls. Men det må være jordbærsyltetøy. Eventuelt hjemmelaget bringebærsyltetøy. Bringebærsyltetøy fra butikken duger ikke. Vafler med bare syltetøy er en god nummer to. Ellers hadde jeg en periode på ungdomsskolen der vafler med sukker var det store. Vafler med brunost duger også, men da må vaflene være varme. Er de varme, kan de for så vidt spises uten tilbehør også, for å kunne kjenne den gode smaken ekstra godt.

Noe av sjarmen med vafler, er at de er en naturlig del av menyen i de fleste kiosker og kafeer. Vafler skal man liksom ha overalt, det hører med. Det er lov å se litt stygt på kioskfolk som ikke har vafler. Noen vil kanskje mene jeg er ufin mot kioskfolket her, men jeg står ofte og steker vafler selv når Oppegård ILs 5. divisjonslag har hjemmekamper. Og jeg aksepterer anklagende blikk når det er tomt for både vafler og vaffelrøre like etter pause. Jeg har forresten solgt vafler på Sjøfartsmuseet en sommer også. Der hadde vi vaffel med softis som dyr spesialitet til ivrige turister.

Problemet med at vafler skal finnes overalt,  er at det ikke er alle omgivelser som passer for vafler. Jeg tror for eksempel vaflene var det dårligste med hele ski-VM i Holmenkollen. De var ikke varme, ikke tempererte, ikke middels. De var skikkelig kalde. Sånt går jo ikke an. Urnorsk skimesterskap, på hjemmebane i Oslo, med elendige vafler. Ikke bra!

Sist, men ikke minst: Vafler skal spises i mengder. Jeg har aldri vært den som løper til vaffelbrettet i kantina på fredager for å ta en vaffel etter lunsjen. Vafler er så godt at de skal være et eget måltid. Det funker ikke å bare spise én plate, med mindre den er like kald som VM-vaflene i Holmenkollen.

I min tid som lokalavissportsjournalist, fartet jeg rundt på mange breddeidrettsarrangementer. Der er vaffelfaktoren høy. Men til tross for at jeg prøvde meg mange ganger, fant jeg aldri noen som var villig til å gi meg kvantumsrabatt hvis jeg kjøpte tre plater. Det skal jeg jammen gjøre hvis det kommer noen og spør i Oppegård-kiosken. Nei, vafler nytes best når man har blitt sulten igjen etter middagen og har en solid bunke stående på bordet, omkranset av alle typer tilbehør. Da spiser man til man er skikkelig mett, og så spiser man ikke mer den dagen.

Eller man kan gjøre som de gjør i USA, der alt er større: Lage skikkelig store og mektige vaffelplater (ikke helt ulikt de belgiske), med like mettende tilbehør. Jeg hadde selv gleden av å nyte en stor vaffel med banan, valnøtter og kanel i New York i fjor. Hvor snodig høres ikke det ut? Jeg spiste meg mett på en vaffel på en Michelin-anbefalt restaurant i Harlem i New York (Amy Ruth’s, hvis noen ble nysgjerrige). Men nettopp den absurde sammenhengen illustrerer igrunn vaffelens posisjon godt. Vafler er alvor.

Nå setter jeg punktum, for i anledning vaffeldagen skal jeg faktisk unne meg en kantinevaffel i dag. Og da er det viktig at jeg kommer ned mens de fremdeles er varme. I mens kan de leserne som har hengt med hele veien studere dette bildet av nevte vaffel fra Harlem. Legg gjerne inn en kommentar om dine favorittvafler i samme slengen.

Men la meg nå aller først si dette: GRATULERER MARTIN! GRATULERER OSLO! OG GRATULERER RØA!! Martin Johnsrud Sundbys bronsemedalje opplever vi som Oslos gullmedalje.

Jeg vil på forhånd beklage at dette blogginnlegget minner mest om en rosablogg.

Sånn. Så vil jeg altså snakke om langt mindre viktiget ting – men like fullt en del av livet her i Kollen. I dag er det nemlig 6. dagen jeg går i skiklær. Det er jeg slettes ikke vant til, og det er rett og slett ikke til å komme fra at jeg savner olabukse, kjole, ankelstøvletter, hår uten luesveis og dertilhørende accessorierer. Jeg har tidligere i denne bloggen fortalt at jeg var et rosa barn. Jeg er også en rosa voksen og etter at jeg avslørte min mørkeste hemmelighet i pressebussen i dag tidlig, kan jeg like gjerne fortelle det her også: Jeg elsker mote, jeg elsker the City og jeg har fyllt opp stuen min med stabler av moteblader.

Sånn sett er ski-VM en utfordring. Man føler seg nemlig ikke spesielt fjong i tre lag med ull, superundertøy og fleecegenser. Selv ikke når superundertøyet er lilla og fleecegenseren rosa. Og jeg vet at mitt problem overstiger selv det mest banale i-landsproblem, men jeg måtte bare si det. Jeg har på meg blå skibukse og brune flate (=gode) skinnstøvler og det er nesten så jeg kan overgå Petter Northug i hulkegråt, hadde det ikke vært for to små detaljer. Jeg har nemlig funnet alle sportskledde og moteinteresserte kvinners redning – perleøredobber og lipgloss. Takket være de to små detaljene føler jeg meg atter fjong og kan mer enn fint takle fem dager til i fleece, ull og super.

For øvrig: Jeg observerte Fnugg i denne posituren i fototunnelen i dag. Men uroe dere ikke – hun lever!

Kvikklunsj, kaffe, pc og kamera (og finsk nabo) – alt en Kollen-journalist trenger.

Og nei, jeg mener ikke dere som har flagget rett opp, ei heller dere som veiver med flagget når dere heier. Jeg mener dere som har plassert flagget rett ut eller på skrå ut fra sekken. Det er dere som også vingler oppsiktsvekkende mye i trange folkemengder. Det er dere som sørger for at jeg får flagget deres i øyet. TAKK!

For det er nemlig to type folkeferd som er ute i løypene i Holmenkollen. Det er de som vingler med flagg rett ut fra sekken og så er det alle de andre. Heldigvis er det absolutt flest av de siste. De som viker når noen roper løype, de som venter til det er deres tur til å bli betjent i pølsabua, de som venter med å gå hvis noen prøver å ta bilde og de som slipper folk av t-banen før de selv går på. Det er bare det at den andre gruppa, de som har flagget rett ut fra sekken, er så ekstremt mye mer synlig. Også i Holmenkollen.

Det er de som garantert plasserer albuen sin godt inn i siden din i det de brøyter seg fram i køen. Selv om de egentlig skal en annen vei. Samtidig har du selvsagt fått tidligere nevnte flagg på steder der du aller helst ikke ønsker å ha et flagg. Det er også de som snakker i mobiltelefon – høyt – mens beskjeden om at t-banen er forsinket blir gitt, og som like etter blir rasende over dårlig informasjon. Selv hadde jeg altså gleden av å gå bak en av dem på vei opp i arenaen i dag.

Han hadde to flagg på skrått ut av sekken. Han vinglet også mye da han gikk og han sørget altså for flagg-i-øyet-situasjonen ved flere anledniger, og selv da jeg svært lite diskre, og relativt høyt sa “FOLK BURDE VIRKELIG IKKE HA FLAGGET SITT UT AV SEKKEN” fortsatte han å gå, om mulig enda mer, vinglete.

Da var det godt å komme opp på arenaen. I dag sammen med 1700 skolebarn, som heiet fram nok et norsk gull. Glade barn som heier er rett og slett motpolen til mann med flagg på skrått ut av sekk. For makan til glede skal du lete lenge etter. Barna var jo delvis programforpliktet til å heie på landene de representerte i åpningsseremonien, men det så slettes ikke ut til å stoppe dem fra å heie på alle de andre løperne og nasjonene som var med. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Vel tilbake i pressesenteret kan jeg melde om status quo. Det er rett og slett ikke de store hendelser her inne – livet går sin vante gang med hardtarbeidende tyskere, finske skvaldre-journalister og to norske lokaljournalister, som stadig vekk er av de særs få kvinnelige representanter her inne. Det er sånn sett nesten rart å se at livet i pressesenteret nå nærmest har tatt form som en ordinær arbeidsplass. Vi har for eksempel fått fast plass. I dag var vi her oppe litt senere enn vi pleier, og det var relativt fullt her, da vi kom. Også vårt “vanlige” bord var stappfullt – med unntak av de to midterste plassene. Plassene våre. Det er jo nesten rørende at ingen andre tør å okkupere dem og vi er selvsagt evig takknemmelige for faste plasser.

For livet i Kollen er et liv å bli glad i. Jovisst sovner jeg i det jeg kommer inn døra hjemme hver kveld, og jovisst er jeg stuptrøtt når jeg våkner om morgenen. Selvsagt traver vi i tung snø med tungt utstyr, mens vi biter oss i tunga  over at iskalde og våte føtter nok en gang truer med å miste følelsen, men du verden så moro det er å være her. Og selv om det hjelper med gode norske prestasjoner er det utelukkende publikums fortjeneste at opplevelsen er så god. For Oslo og Kollen-publikummet viser seg i disse dager fra sin beste side. Smil, smil og atter smil, heiarop, kubjeller, vuvuzelaer så langt øye kan se (og ørene høre), norske flagg og pølser på termos. Ja, det er faktisk oppskriften på suksess!