Oslobloggen

Jeg tror ikke jeg visste hva jeg bega meg ut på, da jeg tidligere i år entusiastisk foreslo for noen venninner å reise til nordnorge for å bo i telt. Likevel ble det altså slik jeg skulle tilbringe mine første feriedager i 2011. Jeg har vært på utallige festivaler, men at jeg i en alder av 31 skulle debutere som festivalcamper, hadde jeg rett og slett ikke trodd. Slik ble det imidlertid og forrige uke campet jeg meg gjennom fire døgn på den sagnomsuste Trænafestivalen. Jeg er definitivt merket for livet.

Fagre Træna en sen kveldstime i juli. FOTO: HEGE BJØRNSDATTER BRAATEN

Det hele begynte med en togtur fra Oslo til Bodø. Etter en rundt 17 timer lang tur, som mer virket som en reklame for Freia melkesjokolade enn en togtur ankom jeg Bodø. Deretter bar det ut i havet før vi entret bittelille Træna, 33 nautiske mil rett til havs. Og jeg innrømmer gjerne at da jeg med lett skjelvende ben stablet meg i land på ei lita øy midt i havet med en sekk fullastet av telt, sovepose, gummistøvler og ull, begynte frykten å melde seg.

For jeg liker liksom by, jeg da. Støv, asfalt, høye hæler, shopping, kaffe og ferdiglaget mat på ethvert gatehjørne. Dette er ting jeg setter særs høyt. Så hvorfor skulle jeg da på død og liv reise tilden ytterste nøgne ø for å telte? Vel, jeg følte vel at det var en slags forpliktelse å lære litt mer om dette urnorske villmarkslivet.

At det skulle arrangeres en musikkfestival på stedet gjorde det hele litt mer menneskelig. Etter å ha brukt oppsiktsvekkende kort tid på å sette opp et altfor lite telt i ulent terreng var det da også noe herlig gjenkjennende i å stå foran scenen og synge «Det kommer ordna sig» sammen med første headliner, Timbuktu. Det var som om han sang til meg. Umiskjennelig godt var da også pils i plastglass, politisk korrekt mat (økologisk og fra havet selvsagt) og klamme tær i gummistøvler. Festival kan jeg.

Og da sola skinte gjennom hele konserten (den begynte klokka 01) kjente jeg igjen euforien boble fram. Takket være midnattsola er det jo faktisk aldri mørkt. Riktignok skifter været sikkert 20 ganger om dagen, men du får bestandig et glimt av sola, for den er der 24 timer i døgnet!

Men varm er den slettes ikke hele tiden. Spesielt ikke etter å ha gjemt seg bak et tykt skylag like etter leggetid. Når skylaget også innebærer regn synker humøret til byjenta betrakelig. Det var iskaldt, selv med ull både under og over, sovepose, pledd stjålet fra NSB (unnskyld), lue og to skjerf. Ytterligere synker humøret til byjenta da hun våknet med teltduken klistret til vått hår, våt sovepose og våt bagasje. Overopphetet riktignok. For DA var sola tilbake. Klokken ti på formiddagen, da jeg våknet, var det glohett i det gjennomvåte teltet, nærmest som en trykkoker. Det siste kan selvsagt ha med å gjøre at byjenta nå var nær bristepunktet. Nevnte jeg forresten at det ikke fantes strøm til mobilen, så jeg var fullstendig avskåret fra kontakt med omverdenen?

Det var ikke fritt for at selv den mest garva nordlending ville bedt meg vaske munnen med såpe da jeg etter å ha kranglet med myggnetting, telduk og gummistøvler kom meg ut av teltet og ropte av full hals «jeg vil hjem».

Men med en slags nordnorsk magi endret det hele seg i løpet av dagen.

For da Trænas eneste butikk overrasket med velfylte hyller, da noen lokale helter ga meg fersk kaffe på brygga, da festivalen sørget for daglig tømming av Hibas (festivaltoaletter) , som hindret uønsket lukt, og ikke minst da jeg kom på at jeg befant meg på ei øy med evilange solskinnsdager og -netter truet , ja da må man faktisk bare le av teltfortvilelsen da jeg våknet.Solnedgang/-oppgang på Træna. Du kommer nesten ikke nærmere himmelen. FOTO: HEGE BJØRNSDATTER BRAATEN

At morgenstellet stort sett besto av våtservietter og tannpuss i friluft blir plutselig helt greit når man kan se midnattsol over Helgelands skjærgård mens man hører Manu Chaos entusiastiske stemme i en to timers lang konsert. Ja da må man jo faktisk føle et lite stikk av pur lykke. Og da man innser at det faktisk ikke kommer til å regne denne neste natten, ja da er euforien atter tilbake.

Etter fire døgn så jeg ut som noe som grodde i myra nedenfor teltet mitt. Iført lag-på-lag med ull, gummistøvler og med hår som et troll, fylt av mose, gress og kvist møtte jeg opp på Bodø lufthavn for å fly hjem, mens jeg nynnet «Alla vil til himmelen, men få vil jo dø». Timbuktu burde forresten endre teksten på den låta. For man trenger ikke dø for å komme til himmelen, man kan ta med seg telt og dra til Træna på festival.