Oslobloggen

Lørdag var den store dagen, og jeg har sjelden vært så nervøs som det jeg var da vi stod midt i femte pulje og ventet på startskuddet…….

Våknet lørdag morgen med en ekkel følelse i magen. Som en blanding av å skulle til tannlegen, og å stå i kø til en skikkelig skummel berg- og dalbane. Tankene spant ustanselig. Hadde jeg gjort nok? Var jeg i det hele tatt forberedt? Hva om jeg brøt løpet midt i?

Fant ut at jeg mått roe nervene og møtte min venninne Hanna Sofie for en morgenkaffe, og det hjalp masse å ha en medløper å dele min gruglede med.

Kvart over to møtte vi Kine og Elisabeth ved Bogstadveien og gikk bakeveiene nedover i samlet tropp ( tross alt Markedsdag, og vi vil jo ikke oss selv vondt heller) Alle hadde stolt festet startnummeret på klærne ( 6351) og det var en god følelse å endelig være på vei Universitetsplassen.

Vi var alle i femte og siste pulje, og det så ut som reneste 17.mai der vi stod blant 8000 deltakere i Karl Johan. Kine og jeg skulle holde følge og Elisabeth og Hanna gjorde det samme.

Løpet startet og vi tok det ekstremt rolig  første bakke opp til slottet. Begge følte seg i fin form og var lette i bena. Solen stekte så det ble fort etablert at skyggen er best å løpe i om det lar seg gjøre.

Allerde i Frognerparken hadde vi vår førset heiagjeng bestående av Kines mamma og pappa. De ropte og heiet oss frem og vi følte oss begge motiverte til veien videre.

En av de fryktede bakkene var opp Bygdøy Allé, men det gikk bedre enn vi kunne drømme om. Der stod nemlig venner og familie og det var med deres hjelp vi nærmest fløy ( nesten jaffal) opp det siste stykket til Frogner kirke.

Da vi hadde løpt forbi Rådhusplassen så vi for første gang en kollapset deltaker på fortauet med ambulanse på stedet. Det skulle vise seg å ikke være den eneste, og på en merkelig måte ga det meg motivasjon, for jeg var bare så lykkelig over at det ikke var meg.

Den siste kilometeren var ingenting annet en grusom. Nå var jeg lei, og det verket i både legger og hofte. Siste bakken opp fra Youngstorget var drepen, og da vi endelig kom nedover Karl Johan på vei inn til mål var jeg på autopilot. Krysset endelig målstreken sammen med Kine og der så jeg mamma og pappa på ene siden, og verden beste venninner på den andre. Dette kombinert med total utmattelse førte til en total overload og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Gråt og gråt noe som igjen sørget for at både mamma og flere venninner stod og tuta.  Skulle tro jeg hadde vunnet OL-medalje, og det føltes kanskje litt slik. Vi gjorde det, gjennomførte løpet innen tiden vi ønsket ( 1.13.06) og nådde målet om å løpe hele veien. Beste følelsen jeg har hatt på så utrolig lenge!

Jeg er stolt av meg selv og av alle de andre jentene ( og gutt) som fullførte med glans!!!!

Det er vel unødvendig å si at ølen etterpå smakte sånn passe ok, og det ble festing til de tidlige morgentimene. Vel fortjent spør du meg!!!

Vanlig å bite på” gullet” sitt er det ikke?