Oslobloggen

Da er jeg endelig tilbake på jobb etter en helt magisk påskeferie. Den har vært fylt av sol, gode lunsjer med venninner og ikke minst trening. Jepp, har faktisk klart å være sånn passe disiplinert:)

Jeg var veldig heldig og fikk ferie fra fredag 15. april, og den påfølgende tirsdagen bestemte Kine og jeg oss for at vi skulle ut og løpe terreng i det fine været. Vi hadde ikke satt noe konkret mål for verken distanse eller tid, men bestemte oss for å ta det som det kom.

Startet joggingen fra Frognerparken, gjennom skogen ned til Skøyen, over Sjølyst og innover til Bygdøy. Er veldig fine stier med godt underlag, og etter de første fem minuttene gikk bena automatisk ( det er alltid mest slitsomt i starten).

Vi fant til slutt kyststien som går bortover retning Huk, og det var deilig å løpe med vind i luggen og lukten av saltvann. Etter en stund påpekte Kine at vi faktisk hadde løpt i 50 minutter, og vi var begge svært så overrasket over hvor fint det egentlig gikk med oss. Vi satte da mål om en times løping, som til slutt ble utvidet til å fullføre runden vår. Endte løpet tilbake på sjølyst, og det var en helt sinnsykt god følelse. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har løpt 70 minutter sammenhengende, og er forbauset over at min  kropp tillater dette…..

Det var etter denne turen at selvtilliten steg til værs og de nervøse og småkvalme følelsene rundt løpet forsvant som dugg for solen:)

Første jeg gjorde da jeg kom hjem var å ringe min treningsglade far og skryte av mine ferdigheter. Avtalte da at vi skulle løpe sammen neste gang, og første påskedag stod vi klare i morgensolen på Sognsvann kl 10.00. Målet denne dagen var 3 runder sammenhengene i og med at det tilsvarer cirka en mil.

Første runden gikk fint, men halveis i andre var jeg fryktelig sliten. Angret bittert på et par dager tidligere hvor festlighetene hadde tatt noe overhånd, alkohol gir deg ikke akkurat et treningsboost . Heldigvis har jeg gjennom denne prosessen blitt bedre til å bite smerten i meg og fortsette i den vissheten om at det vil bli bedre.

Tredje runden var i mitt hode en seiersrunde og det var deilig å kunne vise pappa at jeg også kan ( har nemlig en bror på 17 som går på NTG). Og jeg så at han var stolt der vi løp sikksakk mellom alle froskene ( helt sant) som hoppet og kvekket på grusveien rundt vannet.

Nå nærmer 7. mai seg med stormskritt, men for første gang kan jeg si at jeg føler meg mer eller mindre klar for utfordringen