Oslobloggen

Jeg hørte ordene komme ut av munnen min: ” Ja Kine, jeg vil gjerne være med å løpe Sentrumsløpet”. Hva ???? Har jeg glemt at jeg hater å løpe, og ikke akkurat er den fødte løpsmaskinen…. Nå begynner i alle fall min vei til 10 kilometer i Oslo sentrum den 7. mai, og dere skal få være med det som sikkert vil bli en litt turbulent reise…

Tirsdag 22. mars var den første treningsdagen. Min venninne og løpekompanjong Kine Løken Thoreid hadde foreslått å løpe sammen på Bislett Stadion. Jeg var klar, med nye joggesko og et semidårlig hårbånd for å holde luggen unna øynene. ( Mamma hadde elsket å se meg slik, ” du er jo såååå fin med alt håret dratt stramt bakover”).

Denne dagen var en test. Hvor dårlig stelt er det egentlig med denne kroppasjen?.  Jeg skal ikke lyve, jeg liker godt å ligge i sofakroken med pledd og te. Jeg er til tider en tv-slave, men jeg vil ikke være det. Jeg følte det var starten på et nytt liv der jeg stod på sidelinjen i den innendørs løpebanen på Bislett. Det ene supermennesket etter det andre løp forbi meg. Med en lettehet i kroppen jeg sjelden har sett. Så det er slik det kan se ut.

Jeg har allerde hatt en drøm om løpet. At vi stod på startstreken klare til å løpe. Men det var ikke 10 km. Det viste seg å være 4,2 mil, et ekte maraton. Og vi måtte løpe…. Jeg kaller det et mareritt!

Nå sporer jeg av her, det skjer fra tid til annen. Tilbake til Bislet.

Kine foreslo at vi starter med et visst antall runder, og øker med en for hver gang vi løper. Hva skulle vi starte med i dag? Hver runde er 545 meter, og i mitt stille sinn var jeg redd for å ikke klare to en gang. Vi bestemte oss for seks, og jeg følte med helt gal som var enig i det antallet ( på vidergående fullførte jeg så vidt 800 meter, og da tror jeg til og med vi tok en røykepause!)

Vi starter å løpe og det er ikke så verst. Jogger i et meget bedagelig tempo og jeg liker det! Etter runde 4 har jeg en en liten knekk. ” Kine, jeg tror jeg må gå litt nå”. Hun sier at det er helt ok, men at hun kommer til å løpe videre. Det vil jeg ikke ha noe av, jeg kan jo ikke være dårligere. Det mentale kommer til å ha mye å si. For jeg løp videre, og det funket. Bena lystrer til hodet.

Vi klarte seks runder. Blodsmak i munnen, men stolt som en hane. Målet er i overkant av atten runder på cirka fem uker….

Jeg er en redd optimist, det finnes ikke noe alternativ.