Oslobloggen

Bekymringsverdig?

Da jeg var liten var jeg et rosa barn. Åpnet du klesskapet mitt var det nok bortimot 90 prosent rosa klær som lå pent brettet i hyllene. Et av de få unntakene var den rød parkdressen min. Det var den jeg hadde på meg den gangen det var en sølepytt i bunnen av sklia, slik at parkdressen ble møkkete. Da gråt jeg.

Jeg likte ellers å leke med dukker, både Barbie, babydukker og de sikkert rundt femti kosedyrene, som jeg sirlig satt ved siden av hverandre på senga mi hver morgen – slettes ikke i tilfeldig rekkefølge, det var jo ikke alle som var venner, må vite. Jeg leste om Gulltopp og Askepott, Tornerose og prinsesser i rosa kjoler.

Da jeg ble litt eldre slukte jeg det som var av Starlet, Girls og Tuppen & Lillemor (alle utpregete ”jenteblader” fra 90-tallet for de uopplyste). Enda senere kastet jeg meg over det man måtte finne av norske og internasjonale blanke motemagasiner. Og det gjør jeg ennå. Jeg innrømmer det gjerne, jeg leser danske Eurowoman og Cover, amerikanske Vogue, Elle, InStyle og la oss for all del ikke glemme den norske utgaven av danske Costume. Alle prakteksemplarer hva angår politisk ukorrekte kroppsidealer, materialisme og skakkjørt kapitlaisme , men jeg kan ikke noe for det – jeg elsker det.

Jeg synes rett og slett det er fantastisk å se på bilder av mer eller mindre velkledde mennesker og drømme om at jeg har råd til å kjøpe skinnvesken fra Marco Polo til 5000 kroner. Og la oss ikke glemme skoene fra Christian Louboutin til 6000 kroner, eller skinnjakka fra Burberry Prorsum, som jeg av hensyn til egen psyke, valgte å overse prisen på. Jeg er selvsagt overbevist om at alt som finnes i disse bladene av sko, klær og tilbehør vil passe meg perfekt, ja faktisk litt bedre enn på modellene, jeg ville jo tross alt satt mitt personlige preg på det hele. Og det er kanskje her jeg rører ved essensen – jeg er så visst kvinne, og skulle leseren ennå ikke være overbevist – jeg besitter en lang rekke klassiske ”feminine egenskaper”.

Jeg er for eksempel ekstremt redd for å slå meg, noe de fleste ikke vil klassifisere som en spesielt maskulin lyte. Jeg liker også å pynte meg og jeg hyler som en stukken gris når jeg blir redd for eksempelvis fugler (ja, jeg frykter faktisk spurv). Likevel vil jeg våge å påstå at dette er bare noen av karakteristikkene som gjør meg til den jeg er. Jeg er så visst et hunkjønn, og innehar dermed en lang rekke både fysiske og psykiske attributter, som overbeviser verden om at jeg nettopp er en kvinne. Dog er dette ikke de eneste egenskapene jeg besitter.

De siste dagene har jeg med undring observert opp til flere debatter i Aftenposten, som kunne tyde på at man utelukkende besitter egenskaper som dreier seg om hvilket kjønn man tilfeldigvis innehar. Avisa har tatt for seg både festivaler, kulturlivet generelt og nå sist – barnebøker, for noen måneder tilbake var sågar avisa selv i søkelyset for mangelen på kvinnelige kronikkforfattere. I følge dagens utgave av avisa viser det seg imidlertid at små jentebarn vil lese om rosa prinsesser, mens små gutter vil lese om biler. Men er det egentlig så galt? Må småjenter tvinges til å like biler, mens smågutter er nødt til å ikle rollen som hjemmeværende far i den tradisjonelle mor-far-barn-leken? Jeg mener bestemt nei.

Man burde da i langt større grad dyrke personlighet og individuelle egenskaper for det de er verdt, uavhengig – og kanskje på tross av – kjønn. Dersom man skal oppnå idealet om full likestilling, må man også ha full valgfrihet. Da må jeg få lov til å ha en stabel på nærmere to meter med motemagasiner i stua mi, uten at noen tenker ”stakkars kvinne, du trenger hjelp”. Jeg leser da også andre ting. Jeg leser bøker, en lang rekke aviser, jeg lytter til debatter i radio og jeg ser dokumentarer om flyteknikk på National Geographic og det er sjelden jeg lar en nyhetssending passere usett.

Jeg har også et yrke jeg er stolt av, og der jeg vil påstå at jeg gjør det tålig greit. Jeg er nemlig ikke utstyrt med den typiske feminine egenskapen dårlig selvtillit. Tvert i mot innehar jeg en nærmeste maskulin tro på egne evner – hvis vi skal ty til stereotypier da altså. Det er altså mulig å være et rosa barn, men fortsatt gjøre karriere. Ja, tenk, jeg jobber sågar i det man muligens vil karakterisere som en mannsdominert bransje. Nyhetsemedier da altså, som redaktør. Jeg vil faktisk også strekke meg så langt som å påstå at jeg har fått denne jobben på grunn av personlige egnethet, kunnskap og kompetanse, og ikke på grunn av kjønn. Og det er vel først i slike tilfeller man kan si at full likestilling er oppnådd, når kjønn ikke er en avgjørende faktor.

Vi må rett og slett ikke frykte for framtida til de rosa barna. Det kan nemlig hende det blir folk av dem også, de har nemlig evnen til å flere tanker i hodet på en gang.