Oslobloggen

Jeg har ikke lenger sykkel. Det var nemlig noen som valgte å frata meg sykkelen min i forrige uke, mens jeg satt på jobb og ante fred og ingen fare. Og det gjør meg rett og slett irritert, forbanna og ganske så lei meg. Årsakene er imidlertid mindre åpenbare enn de kanskje skulle synes.

For sykkelen min og jeg har nemlig opparbeidet et svært nært forhold gjennom de tre sesongene vi har tilbragt i fellesskap, og nå frykter jeg det verste. Jeg er redd for at, mens jeg altså satt og jobbet trygt forvart inne på et kontor, så var det mennesker med onde hensikter som fjernet sykkelen min fra sykkelstativet. Min absolutt aller verste frykt er at det er en russ fra Akershus. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men fordommene mine tilsier at denslags ikke har gode hensikter. Russ er som kjent i sin aller beste bøllealder og som Oslo-borger av rang nærer jeg et ekstra skeptisk forhold til folk fra Akershus, og da spesielt de vestlige kommunene (man er jo tross alt fra østkanten).

Når jeg tenker på at min kjære kjære blå Merida Cruiser kanskje har havnet mellom hendene på en russ fra Akershus vest, da grøsser jeg. De verste scener utspiller seg på netthinnen, der jeg ser for meg bøllete sykling, kanskje med påfølgende sparking av sykkel, før den blir forlatt i en eller annen tilfeldig grøftekant – forsvarsløs og alene.

Derfor håper jeg så inderlig at den eller de som valgte å bryte opp låsen min med hydraulisk verktøy (låsen er av det kaliberet, ja – den kostet bortimot det samme som selve sykkelen) er en snill person som virkelig hadde behov for en sykkel. Og som har et vedvarende behov for sykkel og som vet å behandle sykkelen vedkommende – riktignok ulovlig – har fått tilgang til. Da er det nemlig helt greit. Sykkelen min var gammel, den var rundt fem år. Det er ganske mye i sykkelår, spesielt når den var av dette kaliberet. Da jeg kjøpte den ble jeg lovet en levetid på rundt 3-4 år.  Slik sett kan jeg slå meg til ro med at det er på tide å kjøpe en ny, dette handler rett og slett ikke om de rent økonomiske konsekvensene av bortføringen av min sykkel, det handler om noe mer. Det handler om kjærlighet. Og ja, jeg vet det høres over middels sært ut å erklære kjærlighet til en sykkel, men det er bare det at konsekvensene av å ikke ha tilgang til sykkel føles så meningsløse, så urettferdig og så eksepsjonelt unødvendige.

Jeg er nemlig henvist til kollektivtransport. Hver morgen den siste tiden har jeg lykkelig svingt meg gjennom sentrumsgatene på sykkel, med frisk luft i ansiktet, i både regnvær og solskinn. Det har vært befriende å slippe å forholde seg til andre mennesker når man er en morgengretten person som meg, og til (forhåpentligvis) glede for mine kollegaer har jeg kommet på jobb med et smil om munnen. Slik er det ikke lenger. For man kan skryte av kollektivtransporten i hovedstaden så mye man bare vil, for meg er den en kilde til voldsom irritasjon og da spesielt i morgenrushet. Nå om dagen må jeg nemlig presse meg inn på en stappfull buss. Sammen med mennesker jeg aldri har valgt å stå kinn mot kinn med. Det hjelper ikke at en lang rekke lyskryss, køer, trikker og rundkjøringer gjør at bussen ned mot sentrum kjører i rykk og napp, slik at vi alle faller om hverandre inne på bussen. Det gjør meg rett og slett sint, og jeg våger å påstå at det en vakker dag kan få dramatiske konsekvenser. Jeg risikerer å si ting jeg kommer til angre på. Jeg risikerer også å være unormalt ukoselig mot mine medmennesker.

Det sier seg selv at en ny sykkel må komme på plass innen kort tid. Når jeg nå også har skaffet meg innendørs parkering til den nye doningen håper jeg – til alles beste – at vi kan unngå en liknende situasjon i tida som kommer. Samtidig sender jeg en bønn til deg som valgte å forsyne deg fra sykkelstativet i Grensen en onsdag i mai: Ta godt vare på den, før du vet ordet av det kan det være deg som blir et dårligere medmenneske fordi noen valgte å tilrøve seg eiendeler som ikke var deres.