Oslobloggen

Man må bo på en annen planet for å unngå all fotball som presenteres på TV. I mange stuer sitter det frustrerte fruer som ikke skjønner hvorfor den bedre halvdel er helt fjern med blikket godt festet mot skjermen.

Fotball er spennende og underholdende, med mye drama. Straffe, gule og røde kort, offside, corner, heading i tverrliggeren, skudd i stolpen, frispark, kontringer, gode pasninger og bevegelser, filming og ikke minst kontroversielle avgjørelser. Dog kan noen kamper være like kjedelig som finsk fjernsynsteater, mens andre er så spennende at ambulanse må tilkalles. Fotball er også ekstremt engasjerende. Til og med de som hater fotball kan enkelte ganger bli med på en heftig debatt om straffer og offside. Det er nesten helt uforståelig.

Det finnes mange kjente idoler i fotballverdenen. Messi, Ronaldo, Zlatan, Rooney, Ballack, Torres og Carew er noen som til tider herjer på gressmatta. De er kjente og profilerte, som tjener mer i uka enn mange gjør på et helt år. Dog har de et ego som er større enn bankkontoen. Ikke alltid gir de sitt ytterste, og det finnes bedre forbilder. For disse er fotball en jobb, dog blodig alvor.

Gi meg heller navn som Lukas, Fredrik, Anders, Marius, Severin, Sivert, og Ferdinand. Dette er noen av profilene på sitt lag. Ukjente spillere som knapt får ukelønn. De eier ikke ego, de vet knapt hva det betyr. De gir alltid alt, og ber de om å bli byttet ut, er det fordi de ikke orker mer. Har de blitt skadet, så gråter de. For disse spillerne er dette ikke blodig alvor – det er moro.

Har du ikke sett en puttekamp, må du se en. Mange forteller stolt om alle tippeligakampene de har vært på. Landskamper, kuriøse kamparenaer, treningsfelt, spillere de har truffet. Alt dreier seg om elite. Jeg har sett mange kamper på ulike arenaer. Både klubb- og landskamper. Høydepunktet så langt er fra 1998 da Norge slo Brasil i Marseille. Ingen tvil om at dette er minner for livet.

Men det finnes også bedre minner fra fotballbanen. I fjor skulle puttelaget til junior spille kamp noen få kilometer fra der vi bor. Poden var ikke helt i topphumør etter en lang skoledag, og det var noe skummelt med en ukjent bane. Oppvarmingen var som vanlig, med skudd i alle retninger og litt lek. Med en gang dommeren blåste kampen i gang startet underholdningen. Skudd i tverrliggeren, skudd i stolpen, frispark, kontringer, gode pasninger og bevegelser. Laget satte ny rekord, med hele tre pasninger! Og ja, noen fine mål ble det også. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Det var et fyrverkeri av en kamp.

På vei hjem hadde junior glemt kampen. Den var ikke lenger viktig. Uavgjort var helt greit. Nå var fokuset rettet mot bursdagen til en klassekompis. Tanken slo meg der og da: Hvorfor betale flere hundre kroner eller kaste bort tid foran skjermen for å se et “topplag”, når jeg kan se små helter skape en enda bedre fotballopplevelse?