Oslobloggen

Jeg er terrormistenkt. Ikke sånn man av og til kan føle seg eller spøke om at man er. Men offisielt terrormistenkt. Antakelig står jeg til og med i et eller annet offisielt register over mulige terrorister i USA.

I forrige uke var jeg nemlig i New York. Byen med stor B. Og under gatene finner du T-banen med stor T (t-bane skrives egentlig med liten t, for de som ikke vet det). Jeg har en merkelig fascinasjon for t-bane. Og jeg er godt over middels interessert i foto. Dermed så jeg muligheten til å sikre meg noen kule, urbane bilder fra tunnelene under Manhattan.

Det kule med t-banen i New York, er at det er fire spor på mange av stasjonene. På de midterste to kjører ekspresstogene, som bare dundrer forbi mange av stasjonene. Dermed blir det store hulrom og mange søyler og annet moro å komponere fine bilder med. Og det var akkurat dette jeg gjorde på stasjonen på 59th Street mens jeg ventet på 1-ern tilbake til hotellet. Greit å ha noe å slå i hjel tiden med.

Da banen kom, pakket jeg ned kameraet og presset meg fram til en plass inne i vogna. Men i stedet for “Stand clear of the closing doors, please!”, hørtes en plystrelyd fra døra. Der sto en politimann, som så i min retning og vinket noen til seg.

Først overså jeg fyren. I mitt hode kunne han umulig være interessert i å prate med meg. Det finnes tross alt nok av spesielle typer i New York, som sikkert får mer oppmerksomhet fra politiet. Men NYPDs mann i døra tittet mistenkelig rett mot meg. Det sto ingen bak meg heller, fant jeg ut. Dermed var det bare å følge den viftende pekefingeren og klemme seg ut av vogna igjen.

Ute på plattformen kom spørsmålene. Politimannen lurte veldig på hvorfor jeg tok bilder av t-banen. Og jeg sa som sant var at jeg synes t-banen ser bra ut og er et bra fotomotiv. Svaret så ikke ut til å overbevise NYPDs mann, så jeg prøvde på nervøs engelsk å utdype hvordan alle stolpene og mørket skaper en kul symmetri. Men det var ikke nok. Politimannen ba om legitimasjon, og måtte litt misfornøyd ta til takke med førerkortet, siden passet lå på hotellet. Han fulgte opp med en liten lekse om at dette var mistenkelig og at de måtte være forsiktige med t-banen i New York.

- Take a walk with me, sa politimannen, og han tok meg med bort i retning tre andre politifolk ved inngangen til t-banestasjonen. En ting er å se NYPD på tv. En annen ting er når fire av dem har blinket ut deg. Jeg prøvde å se smart ut, mens jeg sto og småtrippet med hendene i jakkelomma.

Ingen god idé.

- Keep your hands out of your pockets while I’m talking to you! halvveis ropte politimannen fra t-banen. Deretter vendte han seg til den eldste av de andre fra politiet og forklarte situasjonen. Igjen fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg hadde tatt bilder av t-banen, og igjen forklarte jeg at det hadde rent estetiske grunner. Den eldre politimannen virket heller ikke overbevist, og påpekte at jeg uansett ville forstyrre t-baneføreren med blitsen. Da føltes det godt å kunne si at jeg ikke bruker blits når jeg fotograferer på t-banen.

Men gleden over den lille seieren ble raskt snudd til nye nervøse vibber, da de to politimennene begynte å diskutere “hva de skulle gjøre med meg”. Det ble snakket om både bøter og et eller annet med kodenavn 459, men det hadde visst blitt litt for mye krøll å gi meg en sådan. Eldstemann lot det være opp til han yngste, som hadde hentet meg ut av t-banevogna i første omgang. Og yngstemann begynte å bla i en blokk med masse skjemaer.

Jeg ante brått at dette kunne bli dyrt for meg. Derfor prøvde jeg å ymte frampå om at det ikke er ulovlig å ta bilder på t-banen. Såpass hadde jeg nemlig lest meg til på forhånd. Han ga meg ikke noe klart svar på dette, men jeg fikk jeg en lengre forklaring i retur. Det var nemlig noe helt annet å ta bilde av skinnene og vognene, enn om jeg hadde tatt vanlige turistbilder av samboeren, et skilt eller den glade politihunden som sto like bortenfor. Og mens han gjorde klar riktig skjema, understreket poiltimannen igjen hvor viktig det var at de var forsiktige og tok forholdsregler på t-banen i New York.

Jeg ante etter hvert at det neppe kom til å bli noen bot på meg, og stemningen hadde hevet seg en tanke siden frysepunktet da han skrek hendene opp av lommene mine. Men jeg måtte likevel ut med navn, adresse, telefonnummer, høyde, vekt, hårfarge og øyenfarge til NYPDs mann. Og alt ble behørig notert på riktig skjema i blokka.

Heldigvis virket det som politimannen i løpet av samtalen begynte å tro meg på at jeg slett ikke hadde onde hensikter. Han kostet nesten på seg en latter over utseendet på det norske førerkortet, og viste til og med fram sitt eget etterpå for sammenlikningens skyld. Jeg fikk tilbake førerkortet, og politimannen ga meg omsider lov til å gå – etter en ny påminnelse om hvor viktig det var for dem å være forsiktige med t-banen.

Resten av turen ble det ikke så mange flere bilder på t-banen. Det skulle tatt seg ut om jeg ble stoppet en gang til og de fant ut at jeg var i systemet for et liknende tilfelle av mistenkelig oppførsel fra før. For et eller annet sted i systemet er jeg nok. Jeg skulle gjerne hatt en kopi av dette skjemaet, for å vite hva jeg faktisk ble innrapportert for. Men jeg følte ikke akkurat for å utfordre NYPD mer enn nødvendig i den situasjonen jeg var.

Så da får jeg bare konstatere at jeg sikkert finnes i et eller annet register over mulige terrorister eller liknende. Og forberede nye forklaringer til neste gang jeg skal til USA, i tilfelle grensevakta sjekker dette registeret når jeg står på flyplassen og prøver å komme meg inn i landet…