Oslobloggen

Jeg har boltret meg i andre folks kåringer av årets og tiårets beste musikk i ukevis nå. Dermed synes jeg det var på sin plass å offentliggjøre min egen kåring også. Jeg har tross alt kåret årets 20 beste låter de åtte siste årene, men det har blitt med å spille cd-en for en kamerat og høste kritikk og anerkjennelse. Men nå blottlegger jeg altså musikksmaken for hele verdensveven og stiller meg opp som skyteskive for kritiske tilbakemeldinger. Men det er jo en del av moroa da.

Lista vil selvsagt være mye preget av min favorittmusikk. I motsetning til folk som anmelder musikk i jobben, er jo ikke jeg programforpliktet til å høre på alt som kommer inn. I stedet hører jeg på den musikken jeg velger selv. Dermed vil enkelte band og sjangre være overrepresentert, og dette vil ofte være ting jeg har hørt mye på tidligere år også. Men sånn får det være.

Jeg bruker uansett kritieriene som jeg og kameraten min har brukt i alle våre år som listekårere: Alt er lov, så lenge låta er gitt ut på enten album eller singel i løpet av året. Og selvsagt teller vi ned fra 20 til 1 når låtene skal presenteres. Nok prat, her er lista:

20. Weezer – (If You’re Wondering If I Want You To) I Want You To
Låta er omtrent like leken som tittelen. Og når flinke musikere tør å leke, blir det ofte gode resultater av det. Førstesingelen fra albumet Ratitude er en fartsfylt og fengende låt som er verdt å ta med seg.

19. Röyksopp – Happy Up Here
Elektronikaduoen fra Tromsø leverer alltid varene. Junior var et nytt knallalbum, og Happy Up Here var en verdig førstesingel herfra. Låta har klare likheter til klassikeren Eple, samtidig som den er mer moderne i formen. Kombinasjonen av vokal og melodi får den til å feste seg – og det er helt greit.

18. White Lies – Unfinished Business
Vokalist Harry McVeigh har en stor og mektig stemme, og sammen med tøffe gitarriff og gode melodier gjør dette White Lies til en interessant pakke. Førstesingelen To Lose My Life er heller ingen dårlig låt, men Unfinished Business er enda kulere og fortjener vel så mye oppmerksomhet. Ei venninne kommenterte under White Lies-konserten på Roskilde at denne låta var dramatisk nok til å burde være avslutningsnummer. Det ble den ikke, men jeg er enig med henne likevel.

17. Muse – Undisclosed Desires
Andresingelen fra albumet The Resistance er den første Muse-låta hvor vokalist Matthew Bellamy verken spiller gitar eller piano. I stedet er den en energisk kraftpakke av trommer og bass, med synthlyder ala Depeche Mode på toppen. På merkelig vis klarer låta å være både lavmælt og stinn av energi på en gang. Uten den syngende vokalen kunne den like gjerne vært en rnb-låt, men i stedet blir det noe nytt og spennende.

16. Kent – Idioter
Dette er en av låtene på sistealbumet Röd der svenskene høres mest ut som sitt gamle, mer rocka, jeg. Det plager ikke meg at de går elektroniske veier, så lenge de fortsetter å lage gode melodier. Kent kan dette med å bygge opp låter, og på sitt vis kutte avstanden mellom dempet og pompøst. Det er godt gjennomført i denne låta, som godt kan bli en singel på nyåret en gang.

15. Yeah Yeah Yeahs – Zero
Lokalavisens frilanser Kaja jublet høyt da Yeah Yeah Yeahs ble booket til Roskilde i år, og hun mente det absolutt var noe man måtte få med seg. Av en eller annen grunn gikk jeg likevel glipp av dem (velger å tro at jeg var på noe annet bra samtidig), men jeg angrer på dette nå. Har oppdaget deres elektropop den siste tiden, og her blir både den gamle dance-tilhengeren i meg og den litt ferskere rockeren i meg tilfredsstilt. Her er det bare å ta på danseskoene og hoppe rundt.

14. Lily Allen – Not Fair
Jeg hadde gleden av å se Lily Allen på tre festivaler i løpet av sommeren. Første gang overrasket hun veldig positivt, og de to andre gangene oppfylte hun forventningene hun skapte første gang. Når dama liner opp sine største hits mot slutten av konserten, er hun sikret suksess. Not Fair er en gjenganger som avslutningslåt, og det funker. Teksten er enkel og frekk, musikken er frekt enkel. Det blir det god stemning av, enten man er på konsert eller hjemme i stua.

13. The Enemy – Be Somebody
Da The Enemy gikk på scenen på  festivalen jeg var på i England i sommer, satt jeg godt tilbakelent i campingstolen og drakk øl og pratet om alt og ingenting med mine nye venner fra Liverpool. Men i det fjerne hørte jeg et band jeg definitivt burde vært foran scenen og fått med meg på nært hold.  Det funker bra med den tydelige engelske aksenten i låtene, og melodiene sitter som et skudd – i alle fall på denne låta. Jeg trodde jeg hørte et kult refreng første gang jeg hørte Be Somebody, men det var bare oppbygningen til det virkelige refrenget, og da eksploderte det for alvor.

12. Hockey – Too Fake
Det kan slå begge veier å dra inn mye elektroelementer i pop og rock. Den lavmælte og langdryge elektropopen er ikke min greie, men hvis flere hadde gjort som Hockey – i alle fall på denne låta – hadde byLarm og andre festivaler vært et bedre sted. Det går rolig for seg i versene, som er mer rytmiske en melodiøse, med tilsvarende stakkato vokal. I refrenget er det derimot fullt kjør med en melodi man husker. Joda, jeg er nok ikke så uforutsigbar.

11. Mew – Introducing Palace Players
En musikkanmelder kalte denne låta en ikke-dansbar mindfuck av en låt – en utrolig treffende beskrivelse! Det som virkelig gjør denne låta er gitarspillet til Bo Madsen. Hvis man får krøll på tunga av å uttale rare ord, er dette utvilsomt en låt som gir gitarister krøll på fingrene. Det er derfor jeg selvsagt har valgt albumversjonen med ett minutt gitarintro framfor radioversjonen som går rett på. Sammen med trommer i merkelig takt og den karakteristiske, lyse vokalen som flyter oppå resten, skaper dette en interessant og knallbra låt.

10. Peter Doherty – Last Of The English Roses
Peter Doherty er genial, uansett om prosjektet heter Libertines, Babyshambles eller bærer hans eget navn. I år er det sistnevnte som gjelder, ettersom Doherty har gitt ut soloalbum. Og Last Of The English Roses er definitivt den beste låta herfra. Albumet er tilnærmet akustisk og består for det meste av Doherty og gitaren hans, men denne låta har også med en myk tromme i bakgrunnen. Summen blir en vakker melodi, som jeg dessverre var uheldig nok til å bare høre i det fjerne på Roskilde, takket være en lang kø i baren.

9. Muse – Resistance
Her er Muse tilbake til det storslagne og pompøse. Innledningen med myk synth, og deretter trommer (tøffe sådan) og piano, appellerer til mine gamle trancepreferanser. Deretter går det bare oppover, før det hele bryter ut i et refreng så voldsomt at det bare er å strekke ut armene og ta imot. Absolutt på grensen til det parodise, men Muse pleier å få det til likevel.

8. U2 – Magnificent
Denne låta oppdaget jeg for alvor da jeg satt på toget mellom Trondheim og Mosjøen i pinsehelga. Mens norsk natur badet i sommersol (det var jo varmt den helga) suste forbi utenfor vinduet, suste denne låta i øreproppene. Drivet og det svevende gitarriffet passet perfekt til verdenen som suste forbi utenfor.

7. Bob Hund – Blommor På Brinnande Fartyg
En låt som inneholder mye rare greier, alt fra blipblop-introen til avslutningen med en fullstendig vrengt gitar. Men mellom her skjuler det seg en perle av en låt, med et refreng jeg har gått og nynnet på store deler av året. Synd den ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener på radio.

6. The Big Pink – Dominos
Det er en kunst å lage repeterende låter som ikke blir kjedelige. Mine favorittlåter er ofte de med lengre melodilinjer, men det er lite som slår en repeterende låt som virkelig fungerer. Dette er en av dem. Hovedlinja i refrenget er to og et halvt sekund lang, og har til og med et ekko etter seg, men den kommer igjen og igjen – og man blir ikke lei.

5. Green Day – ¿Viva La Gloria? (Little Girl)
Som Weezer er Green Day et rutinert band som er glade i å leke. Det fungerer ofte bra, og deres nyeste album er full av fengende låter. Denne grenser vel nesten mot country i verset, mens refrenget er en drøm for et allsangvennlig publikum. Så da lurer jeg fortsatt på hvorfor i all verden denne låta ikke ble spilt da gutta hadde konsert i Oslo i høst…

4. Glasvegas – Flowers And Football Tops
Denne gjengen fra Glasgow (fint ordspill i bandnavnet ja) var et av fjorårets store funn, men jeg fant dem ikke før i sommer. Men Flowers And Football Tops er tredjesingelen fra debutalbumet, og kom dermed ikke ut før i år. Teksten er skrevet med det grusomme drapet på Kriss Donald (les her) i bakhodet, og det er både grusomt og vakkert å høre hvordan bandet prøver å skildre hvordan det er for et foreldrepar å få sin sønn drept. Det kan kanskje høres ut som et stort balladepotensiale, men Glasvegas gjør det til en storslagen klagehymne, og de får det til.

3. Mew – Sometimes Life Isn’t Easy
I denne låta drar Mew i gang en berg- og dalbanetur gjennom en låt med mange faser. Vi har en popmøs innledning, et nedstrippet vers med halvveis pratevokal, et Here we go-refreng og på toppen av det hele et barnekor som bidrar underveis. Det går fra iskaldt til varmt og tilbake igjen, men det er hele tiden elegant. Egentlig umulig å forklare, men i alle fall den beste låta på et eminent Mew-album som er mer en helhet enn enkeltlåter.

2. Kent – Töntarna
Kent har fått mye kjeft for å bytte ut gitarene med synther, men jeg er ikke av dem som klager. Kent var bra før, og det er de fortsatt. Melodien dunker på i bakgrunnen, og vokalist Joakim Berg skaper den ekstra Kent-dimensjonen med stemmen. Jeg får nesten sitere kameraten som jeg setter opp musikklister sammen med: ”Jeg bare elsker når han drar til med den lyse stemmen”.

1. Muse – Uprising
Gutta i Muse har selv uttalt at Uprising har en groove og en beat som bare kan gå og gå, uten at man blir lei, omtrent som Michael Jacksons Billie Jean. Om Uprising blir en tilsvarende klassiker, skal jeg ikke mene noe om. Men Muse skal ha for at den har et driv som pumper energi, sammen med en vokal og gitar som løfter låta ytterligere. Legg til hooligan-rop og ufo-lyder, og man får lyst til å hoppe rundt med armene ut – akkurat som gutta selv gjør i studio på bonus-dvd-en som følger med albumet.

Klikk her for å få hele lista som spilleliste i Spotify!